– Vi må passe på at det ikke blir med denne ene dagen
- Forfatter
- Ly
- Publisert dato
På allehelgensdag minnes vi dem vi har mistet. I Ly retter vi også oppmerksomheten mot barna som sitter igjen når noen dør som følge av rus. Irene skulle egentlig holde appell på Verdens overdosedag i august, men markeringen ble avlyst. Nå deler vi historien og appellen hennes, med hennes tillatelse.
Irene vet hvordan det er å vokse opp med rus tett på livet.
- Jeg vokste opp med noen i nær familie med rusutfordringer.
Barna som ingen ser
Brukerrepresentant og frivillig chatvert i Ly, Irene, ble engasjert i organisasjonen i starten av 2026.
- Jeg har i hele min karriere jobbet med voksne som strever med rus.
Men grunnen til at hun også engasjerte seg i Ly, er personlig.
- Jeg hadde selv en periode med alkoholmisbruk som gikk sterkt utover min egen datter.
Perioden ble kortvarig, men den skapte stor uro for datteren, og årene etterpå har handlet om å bygge trygghet igjen.
- Jeg har dedikert meg selv til å reparere skader og skape trygghet for henne. Samtidig har erfaringen gitt meg et blikk for de andre barna som lever tett på rus, særlig dem ingen ser, som ikke blir fanget opp. Hvis jeg kan bidra til å gjøre hjelpeapparatet mer tilgjengelig for dem, betyr det enormt mye. Å selv være lavterskel og tilgjengelig på chatten i Ly, er derfor noe jeg er glad for å få bidra med.
Et vitne om at man ikke er alene
Verdens overdosedag har lenge betydd noe personlig for Irene.
- Jeg har deltatt mange ganger på overdosedagen i domkirken, for å minnes folk jeg kjenner og kjenne på hvor skjørt livet med rus kan være. Jeg var selv nær ved å omkomme av rus.
- Det har gitt meg en dypere forståelse av døden som en følgesvenn – enten faktisk, eller som frykt – for både dem som lever med rus, og dem som er glad i dem. Det er heftig, stort og alvorlig.
Det hun frykter mest, er at barna som rammes, sitter alene med det.
- Jeg er redd for at barna føler seg ensomme i sorgen, fordi riktig hjelp ikke alltid er tilgjengelig. Denne dagen er et vitne om at man ikke er alene, og jeg håper både ordene som blir sagt og mengden som møter opp, kan bidra til at ensomheten blir litt mindre.
Et ansikt utad
I appellen hun hadde forberedt, ønsket Irene å bruke sin egen historie.
- Jeg tar med meg min egen erfaring for å redusere avstanden til dem som er berørt. Jeg ønsker at vi snakker åpent og fritt om dette, for å minske skammen – og jeg vil gjerne være et ansikt i denne sammenhengen, hvis det kan bety noe for noen.
Hun peker på at barn som mister noen til rus, ofte bærer på en dobbel sorg.
- Det burde utløse ekstra innsats for ivaretakelse. Men altfor ofte ser vi at temaet blir vanskelig å nærme seg for folk rundt.
Mer enn én dag
For Irene handler Verdens overdosedag om å rette oppmerksomheten mot både dem som dør, og dem som sitter igjen.
- Denne dagen er enormt viktig. Men vi må passe på at det ikke blir med denne ene dagen.
Hun håper at oppmerksomheten rundt Verdens overdosedag kan senke terskelen for å snakke om rus resten av året også.
- Jeg håper alle som jobber i feltet, og alle andre som deltar, kjenner at de kommer et skritt nærmere å bringe temaet på banen, hver gang det er aktuelt. Det er sånn vi ivaretar følelsene til barna.
Intervjuet ble gjennomført i august 2026, i forbindelse med Verdens overdosedag.
Irenes appell
Jeg ble engasjert i LY i starten av 2026. Jeg har flere grunner til at nettopp barn av de som lever med rus engasjerer meg. Jeg levde selv med en far som drakk. Og jeg hadde selv en periode med alkoholmisbruk som gikk sterkt utover min egen datter. Min periode ble heldigvis kortvarig, men det skapte likevel stor uro for min datter. Jeg har dedikert meg selv til å reparere skader og skape trygghet for henne. Men erfaringen har gjort meg veldig bevisst hvordan det kan være for barn som lever rundt oss. Det er særlig barn som ingen ser, som ikke blir fanget opp som engasjerer meg. Hvis jeg kan bidra til å gjøre hjelpeapparatet mer tilgjengelig for dem, hadde det vært enormt betydningsfullt for meg. Å selv være tilgjengelig, helt lavterskel på chaten i LY, er derfor også noe jeg synes er veldig viktig og fint.
Jeg har i hele min karriere jobbet med voksne som strever med rus. Jeg har deltatt mange ganger på overdosedagen i domkirken for å minnes folk jeg kjenner og generelt sende en tanke til hvor skjørt livet med rus er, og nærheten til død en lever med. Jeg var også nær ved selv å omkomme grunnet rus. Det har gitt meg en dypere forståelse av døden som en følgesvenn, enten faktisk eller i frykt, for de som lever med rus og de som er glad i dem. Det er heftig, stort og alvorlig. Igjen sender jeg en ekstra tanke med omsorg til barna som blir berørt. Det er vanskelig for en selv å forstå, og det er vanskelig for de rundt å forstå. Igjen frykter jeg at riktig hjelp ikke er godt nok tilgjengelig og at barna føler seg ensomme i sorgen. Denne dagen representerer et vitne om at en ikke er alene. Og jeg håper dagen, det som blir sagt og mengden som deltar vil kunne bidra til mindre ensomhet.
Jeg tar med meg min egen erfaring inn i appellen for å redusere avstanden til de som er berørt. Jeg ønsker at vi snakker åpent og fritt om dette for å minske skammen. Jeg vil gjerne være et ansikt i denne sammenheng, hvis det kan bidra positivt for noen. Det er nettopp skammen og tabu rundt dette jeg ønsker å bidra til å redusere. Det gjør vi først når vi kan snakke åpent og fritt om det. Det vil være mange i hjelpeapparatet i salen også som forhåpentligvis kan få redusert frykten for å ta i dette tema. Det er på mange måter ikke en normal død, men det er en død som utløser helt normale følelser. Helt normale behov for bekreftelse og anerkjennelse. Bare ved å løfte tematikken får vi normalisert tilnærmingen til problemet. Barn av mennesker som dør av rus har ofte en dobbel sorg. Det skulle utløst en ekstra innsats for ivaretakelse, men altfor ofte ser vi at det blir ekstra vanskelig å ta i for folk rundt.
Denne dagen er enormt viktig for å rette oppmerksomheten til både de som dør og de etterlatte. Men vi må passe på at det ikke blir med denne ene dagen. Jeg håper alle som jobber i feltet, og alle medmennesker som deltar, føler seg ett skritt nærmere til å bringe tema på banen og snakke naturlig rundt det, hver gang det er aktuelt. For på den måten å ivareta følelsene til barna.