"Det er ikke din skyld" – dette svarte følgerne våre på spørsmålet om å vokse opp med rus hjemme

Det kom inn mange svar fra mennesker som selv har stått i vanskelige ting. Svarene var forskjellige, men alle hadde mye til felles og pekte generelt i samme retning. Her har vi samlet noen av de viktigste rådene vi fikk, til deg som står i dette nå.
 

Det er ikke din skyld – og ikke ditt ansvar

Det rådet som gikk igjen oftest, var enkelt og tydelig: dette er ikke noe du har gjort. En av dem som svarte, skrev at man skal vite at det ikke er egen feil at foreldre eller andre i familien sliter. Det er de voksne som har ansvaret for å skape et trygt hjem, ikke barnet.

Noen gikk enda lenger inn i hvorfor det kan kjennes annerledes: at en avhengighet kan gjøre at rusen velges foran alt annet, også foran barnet. Det fortelles at dette handler om sykdommen, ikke om barnets verdi.

Du skal ikke være den voksne

Mange av de som svarte skrev også at det ikke er barnets jobb å passe på mamma eller pappa. Man trenger ikke å skjule det som skjer hjemme, eller være den som holder alt sammen. Ingen barn skal måtte være den voksne i huset, og det er greit å ikke føle seg sterk hele tiden.

Snakk med noen

Et annet klart og tydelig råd var å snakke med noen du stoler på. Så enkelt, men allikevel så vanskelig. Flere forklarte dog hvorfor dette hjelper: det er ikke nødvendigvis for at noen skal gripe inn, men for å få lagt fra seg litt av det man bærer på. Å sette ord på ting gjør det lettere å sortere tankene, og det kan gjøre at man føler seg mindre alene.

Det er ikke farlig å snakke om vonde ting, og de voksne som sliter med rus, gjør ikke det de gjør med vilje. Det handler om sykdom. 

Du er verdifull, akkurat som du er

I svarene vi fikk kom det flere påminnelser om egenverd: man er like mye verdt som andre, uavhengig av hva som skjer hjemme, og man er god nok og flink nok akkurat som man er. Noen skrev at fremtiden ikke er skrevet ferdig, og at man ikke skal gi opp seg selv bare fordi de voksne rundt en har gitt opp seg selv.

Det blir bedre – men det tar tid

Håp var et gjennomgående budskap fra dem som selv har stått i det. Det blir bedre, men det kan ta tid, og at man må holde ut. En person formulerte det slik: "man overlever ikke fordi man alltid er sterk, men fordi man fortsetter - også de dagene alt føles håpløst". Noen ganger er det modigste man kan gjøre, å fortsette én dag til.

Flere rådet også til å finne noe som er ens eget. Det kan være så enkelt som en hobby, men også det å finne et menneske som ser en. Og så må man holde fast i det, uten å kjenne på krav om å klare alt på en gang.

Du er ikke alene

Én ting var nesten alle enige om. Du er ikke alene. Det finns mange der ute som vet og forstår akkurat hvordan du har det. Det finnes hjelp og få, og du trenger ikke stå i alt på egen hånd. 

Tusen takk for alle fine svar!