Verdensdagen for psykisk helse: Unge pårørende trenger voksne de kan stole på

Unge som vokser opp med rus i familien, har ofte opplevd at voksne ikke er til å stole på. Noen ganger gjelder det de voksne hjemme, andre ganger dem som skulle hjelpe, som barnevernet eller andre tjenester. Det gjør det tyngre å stå i en situasjon som allerede er krevende. Når man ikke tør å fortelle, står man alene med det.

Den nasjonale pårørendeundersøkelsen om unge pårørende, som Helsedirektoratet la fram i april, viser at 13 prosent av unge pårørende mellom 16 og 25 år er pårørende til noen med rusproblemer. 

Mange unge pårørende beskriver en hverdag i konstant beredskap, og de vurderer sin egen psykiske helse som dårligere enn andre unge gjør. Samtidig opplever de ikke alltid å bli sett eller tatt på alvor når de møter hjelpetjenestene.

Når tilliten allerede er brutt, blir det enda vanskeligere å be om hjelp neste gang.

– Årets tema kunne nesten vært skrevet av de unge vi møter. Tillit er noe vi hører og snakker mye om i Ly, både i chatten, fra de frivillige chatverterne og fra brukerrepresentantene våre. Når tilliten har blitt brutt, både hjemme og av dem som skulle hjelpe, må den bygges opp igjen. Det er et ansvar vi voksne har, ikke de unge, sier Kristin Oudmayer, generalsekretær i Ly.

Tillit bygges i små møter

Hvordan bygger man tillit hos unge som har lært å være på vakt? I chatten til Ly møter frivillige chatverter nettopp disse unge, anonymt og på deres premisser. Vi spurte chatverterne hva som skal til.

Hva tror du skal til for at en ung person tør å stole på en voksen?

• «At man ikke underspiller at man er voksen; det er nettopp trygge voksenpersoner de trenger. Ingen vits å prøve å være kul. I tillegg tror jeg ikke det hjelper å være masete. De må få ta den tiden det tar å bli trygge.»
• «Jeg tror det er viktig å bygge tillit ved å lytte, vise forståelse og aldri snakke ‘ned’ til en ung person. Føler de seg sett og hørt, og blir møtt med forståelse når de tør å sette ord på følelser ut fra eget perspektiv, tror jeg mye er gjort for at de skal kunne stole på voksne.»
• «At man tar personen på alvor og viser at man er opptatt av å høre deres stemme. Barn og unge har viktige perspektiver som trengs å bli lyttet til, og de trenger å erfare at noen ønsker å lytte og være der for dem i det som er vanskelig.»
• «De må oppleve at det er et trygt rom å dele i. At det de forteller er konfidensielt. At de føler seg sett, forstått og lyttet til. Og at den voksne oppleves som solid og ekte.»
• «Taushetsplikt.»

Hvordan prøver du å skape trygghet og tillit når du snakker med unge i chatten?

• «Anerkjenner følelsene deres uten å prøve å unnskylde de voksnes oppførsel.»
• «Jeg formidler at dette er et sted de kan snakke om hva de selv ønsker, og at jeg er der for dem, uansett hva de ønsker å snakke om. Jeg viser forståelse for det de forteller og prøver å ‘se’ dem best mulig. Det formidler at dette er et trygt sted.»
• «Ved å la personen selv fortelle sine opplevelser uten å forhaste vedkommende eller komme med antagelser på vegne av dem. Det er også viktig for meg å anerkjenne deres opplevelser og få dem til å føle seg mindre alene i det vedkommende står i.»
• «Anerkjenne, speile, vise forståelse og empati. Være nysgjerrig og åpen uten å dømme.»
• «Fortelle at de er anonyme og ikke være dømmende.»

I chatten er de unge anonyme, og de bestemmer selv hva de vil snakke om. Det er ikke alle voksne som har de samme forutsetningene. Men det chatverterne beskriver, handler om tid, åpenhet og respekt, og det kan alle voksne gi. For når det gjelder tillit, teller hver handling.