Mathilde Ullum: - Bekymringsangsten er altoppslukende

Mathilde Ullum er 32 år, men identifiserer seg som 18. Hun er bosatt i Oslo, og beskriver seg selv som utadvent og glad. Og nylig delte hun noe hun ikke har snakket så høyt om offentlig før.

Pappa var alkoholiker.

Det som ingen sier høyt

- Det har alltid vært en sannhet i familien, sier Mathilde. 

Hun legger til at hun ikke husker at noen sa det direkte, men at hun bare visste at det var noe hun ikke skulle dele med andre. 

Det paradoksale var at faren selv var åpen om at han drakk. Møtte han noen på butikken, kunne han si det rett ut. 

- Da ble jeg helt sånn: Hæ? Kan du snakke om det, og ikke vi? Men det var nok en grunn til at vi ikke skulle snakke så høyt om det.

Moren til Mathilde strakk seg langt for å holde ting sammen. Det har vært en gave, men det hadde også en bakside: få utenfor familien så hvor tøft det egentlig var.

- Jeg tror ikke det ble plukket opp. Og så hadde jeg en veldig ressurssterk mor, så jeg tror andre ikke så det så godt.

Foreldrene skilte lag da hun var fire-fem år gammel. Men det å ikke bo med faren til daglig gjorde ikke uroen mindre. 

Bekymringsangsten

Det verste, sier Mathilde, var den konstante frykten for at noe skulle skje. 

- Du er redd hele tiden. Redd for å få en dårlig nyhet, redd for at løfter skal brytes. Hvis pappa ikke tok telefonen, visste vi ikke hva som hadde skjedd. Ingen visste.

Den er altoppslukende, sier hun om bekymringsangsten. Og den følelsen har vært veldig vanskelig å sette ord på. 

Da hun ville dra på utveksling, turte hun ikke. Hva om noe skjedde mens hun var borte? 

En ny nasjonal pårørendeundersøkelse fra Helse- og Omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet viser at dette er langt fra uvanlig: nesten halvparten av unge pårørende opplever en slags varig beredskap, og én av tre sier de kjenner de må holde seg i nærheten av hjemmet.

Det var først da Mathilde så teaterforestillingen til Anna Ladegård «Anna bryter» at hun innså at det var dette hun hadde kjent på hele livet. 

- Den bekymringsangsten traff meg så sykt. For jeg har aldri hørt at noen har satt ord på det så fint. 

Underholdning som fristed

Som barn fant Mathilde sin redning i popkulturen. Kjendiser, mote, Se & Hør, glitter og Idol. Et glamorøst univers som føltes langt unna hennes eget liv. 

- Jeg tenkte at hvis jeg hadde møtt Paris Hilton, så hadde vi vært bestevenninner!

Hun ler litt av seg selv når hun forteller. 

- Det var et behagelig sted å være. Uten problemer, uten noen ting – bare glitter og glam, legget hun til.

Og det hjalp. Det er ikke tilfeldig at hun endte opp med å jobbe i underholdningsbransjen. Nylig skrev hun jubileumsshowet til en av de mest markante profilene i norsk «Idol»-historie, Tone Damli. 

- Det er veldig morsomt å rømme tilbake inn i det, sier hun. 

Fasade som skjold og som styrke

- Hjemme hos pappa så det ikke ut. Der kunne aldri et barn ha vokst opp, forteller Mathilde. 

Det ble symbolsk for henne på en måte som satte spor. Og det skapte etter hvert et sterkt behov for det motsatte: at ting skulle se ordentlig ut, at hun skulle ha kontroll. 

Hun følte at hvis folk visste hva som egentlig foregikk hjemme, ville de se annerledes på henne.

- Jeg har følt at det er noe ved meg som folk ikke kommer til å like. 

Det er noe hun også ser som en styrke i dag. Hun gir litt ekstra, jobber litt hardere og gir opp litt seinere enn andre. Det er vanskelig for henne å si høyt. 

- Jeg har aldri identifisert meg sånn. Men jeg tror jeg gjør det. Og det tror jeg er på grunn av oppveksten min. 

Den doble sorgen

I mange år fornektet Mathilde at oppveksten påvirket henne. 

- Jeg tenkte: han har det [alkoholproblemer], men det påvirker ikke meg. Jeg er sterk, og det går bra. 

Da faren til Mathilde døde da hun var 19, begynte en ny og annerledes prosess. Mathilde hadde allerede gått til psykolog en stund, og nå startet jobben med å virkelig se tilbake på mønstre og forstå hva hun egentlig hadde tolerert fra andre. 

- Da var det en ganske stor jobb å se tilbake på hvordan ting var. Mønstre, og hva jeg kanskje har godtatt for andre. Han brøt jo avtaler hele tiden, jeg kunne ikke forholde meg til noe, alt var veldig uforutsigbart. Så grensene mine var pushet ganske langt ut. 

I tillegg skulle hun bearbeide det hun kaller den doble sorgen. Sorgen over at faren aldri ble frisk, og over at hun aldri skulle se ham igjen.

- Det var jo veldig mange fine ting med pappa også som jeg savner skikkelig mye.

Det tok åtte år med psykolog. Men hun understreker: det betyr ikke at det var konstant mørkt i åtte år. Hun hadde det bra mye av tiden, og jobbet med dette parallelt som livet gikk videre. Sakte, gradvis, ble det lettere å ta gode valg for seg selv. 

- Det har uten tvil påvirket meg veldig mye. Men jeg tror det har gitt meg et perspektiv på livet som jeg aldri ville vært foruten.

Til deg som sitter i det akkurat nå

Mathilde følte seg veldig alene om det da hun var liten. Som om ingen andre hadde det sånn som henne. 

- Jeg vet at det er veldig mange som har opplevd det samme som meg. 

Mathilde er tydelig på hvorfor hun ville stille opp på dette intervjuet. Hun tenker på dem som fortsatt er midt oppi det.

- Hvis du syns det er tøft, så er det tøft. Det er nok. Og at du stoler på dine egne følelser. Jeg håper du tar det alvorlig. Og spør om hjelp hvis du trenger det. Det kommer du til å være glad for resten av livet.