Leserinnlegg: Sommerminnene jeg ikke vil gi slipp på

For på hytta var ferievennene mine. De som alltid dukket opp igjen som om vi hadde sett hverandre dagen før, selv om det hadde gått et helt år. Der ventet brygga, båten, krabbene, vannskiene og de lange sommerkveldene. 

Solen skinte alltid på hytta. Også på regnværsdager. 

Den siste skoledagen i sjette klasse løp jeg ut fra gymsalen med gymbagen over skulderen. Mamma ventet i bilen. Vi skulle dra i forveien, de andre skulle komme senere. 

I starten virket alt fint. Radioen sto på, og mamma sang med. 

Men etter hvert merket jeg det. 

Bilen vinglet svakt, og jeg kjente meg utrygg. Følelsen kom før tankene. Jeg visste det, uten å ville vite det. 

Jeg fikk henne til å stoppe. 

Etter hvert kom mormor og reddet oss. Som hun hadde gjort så mange ganger før. 

Hun sa ikke så mye. Hun bare var der. Med det rolige blikket sitt og stemmen som aldri hastet. Hun gjorde det trygt igjen, uten å gjøre et stort nummer ut av det som hadde skjedd. 

Da vi kom frem til hytta, ventet pappa på meg. 

Han skjønte mer enn han sa, og spurte om jeg ville bli med å bade. 

Så vi gikk ned til brygga. 

Vi svømte om kapp, og han lot meg vinne. Etterpå satt vi ved vannet og lot sola tørke oss. 

Vi snakket ikke om det som hadde skjedd. 

Vi bare var der. 

Og så begynte sommeren. 

Jeg fant ferievennene mine igjen med én gang. Vi fisket krabber fra brygga og jublet når bøtta ble full. Vi dro på båtturer, badet sent på kvelden og sto på vannski til vi ikke klarte å holde fast lenger. 

Om kvelden spilte vi yatzy med mormor. Hun var alltid til stede, men uten å ta for mye plass. Det var som om hun visste akkurat hvor mye som skulle til. 

Mamma var der hun også. 

Men mer i bakgrunnen enn hun pleide. 

Og akkurat den sommeren var det greit. 

Pappa tok meg med på små turer, bare vi to. Vi gikk skogsveien til sentrum og kjøpte is. Jeg valgte alltid den største jeg kunne få. 

Vi satt på bryggekanten med føttene i det kalde vannet, og for en liten stund føltes alt helt vanlig. 

Når jeg tenker tilbake på den sommeren nå, husker jeg lite av det som var vanskelig. 

Jeg husker alt det som holdt meg oppe. 

Mormor, som kom når jeg trengte henne. 

Pappa, som skjønte at en tur til brygga var det som skulle til. 

Ferievennene mine, som fikk meg til å le før jeg rakk å kjenne etter. 

Det var ikke en perfekt sommer. Men den var min. 

Teksten er skrevet av Annika.