Leserinnlegg: Min egen heiagjeng

Midt i lek måtte venninner hjem til hjemmelaget pizza og filmkveld. Det var en verden jeg ikke var en del av. Hos oss var ikke huset fylt av pizzalukt. Ingen satt klare i sofaen for å velge film. Jeg tok et knekkebrød og listet meg opp på rommet. Der oppe låste jeg døra. Satte på musikk. Skrev historier i dagboken. Pennen førte meg til et annet liv, der jeg kunne være hvem som helst. Langt borte.

Hele barndommen spilte jeg fotball. Jeg vet ikke helt hvorfor, det bare ble sånn.

På kampene heiet de andre foreldrene fra sidelinjen. Jeg lot som jeg ikke brydde meg, men hver gang ballen nærmet seg, kikket jeg automatisk mot kanten av banen. Ingen.
Ballen ble sentret til meg. Jeg skjøt og bommet. Kanskje om jeg øvde mer. Kanskje om jeg ble bedre. Ville de da komme?

På gode dager fikk vi frokosttallerken. Det var egentlig kveldsmat, men mamma kalte det frokost. En brødskive, frukt skåret som et ansikt: druer som øyne, en rosin som nese, en eplebit som munn. Og alltid en liten godbit ved siden av. En kjeks. En sjokoladebit.
Jeg spiste alltid godbiten først og så bort på broren min som sparte den til slutt.

Jeg tok aldri med noen hjem fra skolen. Jeg var redd de skulle se mamma halvnaken på sofaen med sigaretten i hånden, asken som dalte ned og ble liggende. Sofaen var full av brennmerker. Små hemmeligheter som ikke kunne komme fram. Unnskyldningene ble mange: «Jeg har glemt nøkkelen.» «Vi har vaskedag.» «Det er så rotete.» «Rørleggeren er der.» Jeg tror egentlig venninnene mine gjennomskuet det, men de sa aldri noe. Ikke da.

Bursdagen min var en dag med store forventninger. På trettenårsdagen lå jeg lenge i sengen og lyttet etter lyder. Jeg ventet på listingen i gangen, en fyrstikk, et lys som ble tent, tonene av bursdagssang. Men det var stille. Til slutt stod jeg opp. Pappa var på jobb. Mamma sov. Broren min stirret ned i frokostblandingen. De hadde glemt det.
På skolen spurte alle hva jeg hadde fått. «Penger, så jeg kan kjøpe meg noe jeg vil ha», sa jeg, og tvang frem et smil.

Etter hvert bestemte jeg meg for å skape et godt liv for meg selv. Jeg tok med meg det jeg ville ta med, og lot resten bli igjen.

Nå er jeg voksen og har min egen familie. En snill mann og to gutter. Vi har laget våre egne tradisjoner. Noen har jeg tatt med meg fra barndommen, noen har vi funnet på selv. Vi bærer alle med oss historien vår. Og kjærligheten til foreldrene våre blir værende, enten vi vil eller ikke.

Hos oss lukter det hjemmelaget pizza minst én gang i uka. Vi har sett utallige barnefilmer sammenkrøpet i sofaen mens peisen knitrer. I helgene står jeg på sidelinjen på basket-, fotball- og bandykamper med rykende varm kaffe. Det er ikke noe sted jeg heller vil være. Rundt middagsbordet har vi ofte en, to, noen ganger tre ekstra stoler. Av og til blir det overnatting i kjellerstua. Da står jeg utenfor døra og lytter til den beste lyden jeg vet: barnelatter, hvisking og tisking.

Du må ikke tro bursdager blir glemt hos oss. De blir feiret fra morgen til kveld, akkurat slik bursdagsbarnet vil. Når de legger seg, kan de se litt alvorlig på meg og si: «Det har vært den beste dagen, takk mamma.»

Og frokosttallerken er en del av kveldsmatritualet.

Jeg må smile når jeg står på kjøkkenet og nynner mens jeg lager et ansikt av frukt og setter tallerkenen foran dem. Mens jeg ser begeistringen i øynene deres, ser jeg også et glimt av henne. Hun som strevde, men likevel ønsket å gi oss noe fint.

Takk, mamma. Jeg så at du prøvde.

Skrevet av Annika.