2016 vs 2026 - hva har skjedd på vårt felt?

Mye har heldigvis også skjedd på vårt felt, og vi kan absolutt si at man har sett viktige endringer i lovverk og praksis når det kommer til rettigheter og også oppfølging av barn og unge som vokser opp med rus i hjemmet på årene som har gått.

Likevel er det ingen tvil om at vi fortsatt har en lang vei å gå og mye vi må jobbe med i årene som kommer. La oss ta en gjennomgang av det vi mener er noen av de viktigste endringene.

Et styrket lovverk med barnets beste i sentrum

En av de største og viktigste endringene som har skjedd i løpet av disse 10 årene er innføringen av ny barnevernslov i 2023. Den nye loven har et tydeligere fokus på barnets beste, barns rett til å bli hørt og deres rett til medvirkning i saker som angår dem. Tidlig innsats er også understreket. For barn som lever i hjem med rusproblemer, innebærer dette en sterkere juridisk anerkjennelse av deres opplevelser og behov. Der mange barn tidligere ofte ble sett gjennom foreldrenes situasjon, blir nå eget individ vektlagt i økende grad.

I praksis betyr dette at barn i større grad skal få informasjon, bli involvert i beslutninger og bli tatt på alvor når de forteller om sin hverdag. Sammenlignet med 2016 er dette et tydelig fremskritt, både juridisk og prinsipielt.

Lenger ettervern – overgangen til voksenlivet

En annen viktig endring er forlengelsen av ettervernet i barnevernet. I dag kan unge som har hatt tiltak fra barnevernet, få oppfølging frem til de fyller 25 år. Når man har vokst opp med rus i hjemmet, vet vi at overgangen til voksenlivet kan være ekstra krevende. Lenger ettervern kan gi bedre forutsetninger for stabilitet, utdanning og psykisk helse, og det er viktig å erkjenne at konsekvensene av en utrygg oppvekst ikke forsvinner i det man blir myndig.

Likevel vet vi også, gjennom å ha pratet med ungdom som står i ettervern her og nå gjennom prosjektet Ungt nettverk, at til tross for at hjelpen er tilgjengelig lenger, virker ikke tilbudet å ha blitt bedre, og det er fortsatt utfordringer knyttet til at for få generelt blir oppfordret til å takke ja til ettervern.

Økt rettssikkerhet og kvalitet – ujevn praksis

Siden 2016 har det blitt igangsatt flere reformer og forslag for å styrke rettssikkerheten og kvaliteten i barnevernet, for eksempel Barnevernsreformen fra 2022 og NOU-rapporten fra 2023 som omfattet 118 konkrete tiltak til et bedre barnevern. Det har vært økt fokus på kompetanseheving, dokumentasjon og evaluering av tiltak. Målet har vært å sikre at utsatte barn får riktig hjelp til riktig tid.

Likevel er implementeringen av disse tiltakene fortsatt en utfordring. Selv om lovverket er styrket, varierer praksis betydelig mellom kommunene. Barna risikere å havne mellom systemer eller kanskje ikke få hjelp i det hele tatt fordi de ulike tilbudene ikke finnes overalt. Dette innebærer at unge som bor på steder med manglende tilbud kan oppleve at problemene deres ikke vurderes som alvorlige nok før situasjonen blir akutt.

Flere lavterskeltilbud – ikke for alle

I enkelte kommuner har det de siste årene blitt etablert flere lavterskeltilbud, som samtalegrupper for barn, familiekoordinatorer og tverrfaglige team. Slike tilbud kan være avgjørende for barn som lever med rus i hjemmet, fordi de gir støtte uten at det nødvendigvis settes inn inngripende tiltak.

Problemet er nok en gang at disse tilbudene ikke finnes overalt. Hvilken hjelp et barn får, er i stor grad avhengig av hvor i landet det bor. Dette skaper ulikhet i tilbudet og bryter med prinsippet om like rettigheter for alle barn.

Vedvarende utfordringer og behov for bedre samhandling

Så til tross for positive endringer, er veien videre lang. Mange barn opplever stadig manglende helhetlig og koordinert hjelp. Samarbeidet mellom barnevern, skole, helsevesen og rusomsorg fungerer ikke godt nok og gjennomføring har vist seg vanskelig når det gjelder klare rutiner for oppfølging når rus er kjent i familien, så lenge det ikke foreligger akutt omsorgssvikt.

I tillegg er meldepraksis fortsatt et utfordrende område. Mange både fagpersoner og privatpersoner er redde for å melde bekymring av frykt for å gjøre feil, som igjen kan føre til at barna lever lenger i belastende situasjoner uten at noen griper inn. Det er behov for systematisk opplæring i meldeplikt og tegn på omsorgssvikt, spesielt i skole, barnehage og helsevesen, og tydeligere veiledning på hva slags bekymring som er tilstrekkelig.

Veien videre

Så ja, ting har blitt bedre. Siden 2016 har vi kommet en lang vei. Barnets stemmet har fått større plass, oppfølgingen vare lenger, og det finnes flere gode tiltak enn før. Samtidig viser utviklingen at lovendringer alene ikke er nok.

For at disse barna faktisk skal få den hjelpen de har rett på, trengs bedre implementering, tydeligere rutiner, tryggere meldepraksis og mer lik tilgang på tilbud – uavhengig av bosted.